Det er straks tid for å feire fødselsdagen til snekkeren som ble født for rundt 2000 år siden, og døde på korset omtrent 33 år senere. Kristendommen er bygget på historien om en mann som ga sitt liv, og en far som ofret sin sønn. Alt for at alle som tror, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Troen på kristendommen er dramatisk svekket gjennom de siste generasjonene. Det tror jeg vi kan leve godt med. Det som kan være langt verre for samfunnet, er at troen på prinsippet om å ofre noe for å få noe også ser ut til å være dramatisk svekket.

Høstens amerikanske valgkamp var stappfull av løfter om hva folk skulle få hvis de valgte den ene eller den andre kandidaten. Men Harris og Trump sa lite om hva folk måtte være forberedt på å ofre. Her hjemme synger Jonas Gahr Støre samme melodi. Alle skal få mer, lover han, uten å stille noen krav.

Vi ser det på de fleste områder. Ønskene og målene er høye, men viljen til å avgi noe er lav. Noen andre må gjøre det! Vi vil gjerne at klimaet skal reddes, men vil ikke ofre flyturene. Industrien får ta kuttene. Vi vil gjerne ha mer offentlig velferd, men vil ikke betale mer skatt. Det får de rike gjøre.

Vi vil gjerne ha et levende lokalmiljø, men vil ikke forplikte oss til frivillig arbeid. Det får noen andre gjøre. Vi vil gjerne at våre gamle skal ha det bra, men orker ikke ta oss av dem. Det får kommunen gjøre. 

LO og Arbeiderpartiet sier de vil redusere sykefraværet, men er ikke villig til å ofre noe for å reparere verdens dyreste sykelønnsordning. De vil heller at våre barnebarn betaler, ved at vi tapper sparekontoen. Eller arbeidsgiverne. «Vi vil ikke ofre noe for å oppnå noe» er tidens mantra, også i LO.

Jeg var en gang med i en forening som hadde mottoet «Yt før du krever». I dag synes yt å være ut, mens krav er mer in enn noen gang. Forståelsen av sammenhengen mellom innsats og gevinst forvitrer.

Mange ledere jeg snakker med, deler denne opplevelsen. Medarbeiderne er gode til å kreve, både når det gjelder lønn, oppgaver, arbeidsmiljø, goder, fleksibilitet og oppmerksomhet. Men viljen til å ofre noe, i form av ekstra innsats eller ubehag, er det verre med.

Alle vil ha de kule oppdragene, men ikke alle vil legge inn kveldstimene som må til for å lage det perfekte tilbudet. Alle vil ha mer ansvar og faglig utvikling, men ikke alle vil bruke fritiden til å lese fag. Alle vil ha et hyggelig arbeidsmiljø, men ikke alle vil komme på kontoret.

I samtaler om dette fenomenet, blir det ofte snakk om de yngste arbeidstakerne. Den nye generasjonen er kravstor og har en annen arbeidsmoral, sier mange. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det finnes massevis av unge som ofrer mye, og massevis av godt voksne som gir lite.

Det er ikke slik at folk generelt har noe imot å yte. Mange står på som bare det, for eksempel på treningssentre der man kan bygge seg selv som man vil. Men å ofre seg for noe større – sette sine egne behov til side for å løfte bedriften, etaten, foreningen, lokalmiljøet, landet eller kloden – er ikke hva det var.

Kanskje er vi skadet av sosiale medier, som har gjort oss til individualister med umettelig behov for belønning. Kanskje er det oljeformuen som gjør at vi tror vi kan oppføre oss som måkene Odd Børretzen skildret. De som skriker «Skal ha, skal ha, skal ha». Eller kanskje er det bare en svakere tro på fellesskap.

Det hadde vært befriende om statsministeren for eksempel hadde sagt at vi skal klare å nå klimamålene, men da må vi ofre litt av kjøpekraften vår, reise mindre og kutte litt i velferden. Litt som da Churchill sa han ikke kunne love annet enn blod, slit, tårer og svette i kampen mot nazistene. Men det er utopisk. Man vinner ikke valg ved å si at noen (andre enn de rike) må ofre noe.

Eller nei, det er jo ikke sant. Sylvi Listhaug sier tydelig at hennes drømmesamfunn krever ofre. Men det er selvsagt ikke velgerne selv som må avgi noe. Det er noen andre. Klimaet, flyktningene og fattige i andre land skal ofres for at vi skal få det bedre. Slik vinner man valg i 2025.

Å kreve er in, å yte er ut.