Alle vet hva som kommer til å bli resultatet av lønnsoppgjøret: Norge kommer til å bli et enda dyrere land å drive. Offentlig sektor vokser, både i antall hoder og kroner, og ingen klarer å gjøre noe med det. Hadde landet vært en bedrift, ville eierne lagt den ned eller omstilt den umiddelbart.

Vi er heldige som har råd til en sektor som overøser oss med velferd. De fleste i verden misunner oss det, med rette. Men pengene raser fortere ut enn de bør, og det offentlige tar ansvar for svært mye. Men mange av oss tenker nok at en del oppgaver kunne vært bedre løst av andre.

«Sløseriombudsmannen» og flere andre er flinke til å løfte frem eksempler på offentlig sløsing og ineffektivitet. Jeg vil heller trekke frem to eksempler jeg kjenner fra eget rådgiverliv, på prosjekter der jeg tenker staten har vært smart og latt næringslivet løse problemer.   

Det ferskeste er innsatsen for å redusere bruken av plastbæreposer her i landet. EU har gitt sterke føringer om at poseforbruket må ned, fordi plastvolumene skal reduseres som en del av det grønne skiftet. En slik ambisjon kunne lett ført til både forskrifter, avgifter og offentlig tilsyn. Det er lett å se for seg et godt bemannet statlig kontor.

I stedet har man pragmatisk latt næringslivet løse problemet selv. Alle de viktigste handelsaktørene har samlet seg i Handelens Miljøfond, og de nær 80 kjedene fastsetter i fellesskap en kontingent per pose, som de betaler til fondet. Nå i mai gikk kontingenten opp til tre kroner, og butikkene dekker den inn ved å ta mer betalt for posene.

Kontingenten er økt gradvis de siste årene, med et hopp i fjor sommer, og det har fått folket til å velge handlenett oftere. I 2022 brukte vi 132 plastposer hver, i fjor 104, og i år regner fondet med at vi ender på rundt 80. Det betyr et kutt på rundt 300 millioner poser i året.

Én milliard kontingentkroner er så langt brukt til tiltak for å redusere plastbruk og forsøpling, og til rydding langs kysten. 40 prosent av kysten ryddet til nå, uten at en offentlig finger er løftet.

Et annet, og langt større, eksempel på offentlig tillit til næringslivet, er panteordningen for bokser og flasker. Alle kjenner den, og mange vet at vi er verdensmestre i panting, men få kjenner det geniale avgiftssystemet som har drevet ordningen frem. Bakgrunnen var en bitter strid.

Husker du OL på Lillehammer, husker du også tiden da all øl og brus ble solgt på glassflasker og harde plastflasker. Flaskene ble samlet i kasser, kjørt til bryggeriene, vasket og brukt på nytt. Øl- og colabokser var noe eksotisk vi bare fikk oppleve på utenlandsreiser, der de ofte ble klemt flate og kastet i søpla etter bruk.

Handelen og bryggeriene ønsket bokser i Norge, men møtte sterk motstand. Bryggeriarbeiderne mente at boks var lite miljøvennlig, og fryktet tap av arbeidsplasser. Miljøverndepartementets planer om godkjenning av engangsemballasje ble møtt med en streik, under parolen «Døden på boks».

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen tok tak i saken. Blant annet samlet han de mest engasjerte aktørene til et møte i Gamle Logen, der han åpnet med å si: Nå har jeg samlet dere alle her, slik at dere ikke kan komme og ljuge til meg på tomannshånd!

Gjennom dialog og innsikt klarte Berntsen og kloke byråkrater å finne en løsning. De regnet seg frem til at engangsemballasje kunne være bra, dersom man fikk samlet inn og resirkulert det aller meste.

For å stimulere til det, innførte de en skyhøy emballasjeavgift på bokser og flasker, samtidig som de ga produsentene en solid gulrot: Avgiften reduseres i takt med andelen som samles inn, og ved 95 prosent gjenvinning forsvinner den helt!

Emballasjeavgiften er i dag på 6,71 kroner for en boks og 4,06 per flaske. Det tilsvarer hele 460 kroner per kilo metall og 110 kroner per kilo plast. I butikken kommer også moms i tillegg, slik at kundene måtte betalt minst 8,40 ekstra for en boks med full avgift.

Heldigvis slipper vi å betale dette for sommerens ølbokser. Den høye avgiften, og muligheten til å kutte den, ga bransjen solid motivasjon for å få folk til å pante alt, alltid. Da de første panteboksene kom i mai 1999, ble det investert stort i panteautomater og kommunikasjon.

Siden 2012 har både bokser og resirkulerbare flasker hatt over 95 prosent retur og avgiftsfritak, og vaskeflasker finnes ikke mer. Forskning viser at dagens løsning er mer miljøvennlig. Berntsens motiverende grep har drevet frem en suksess som nå er forbilde for land i hele verden.

Alt som blir pantet blir resirkulert, og så langt har nesten 17 milliarder bokser og flasker fått nytt liv. Panteselskapet Infinitum forbedrer systemet hele tiden, og det kan nå ta under 100 timer fra en flaske forlater butikkhyllen til den er tilbake i resirkulert form.

Staten satte rammene, og godkjenner returtallene hvert år, men involverer seg ikke i løsningen, slik enkelte andre stater gjør i sine land. Bransjen har frihet til å gjøre ting på sin måte, og dekker alle kostnader selv.

Mekanismen med skyhøye avgifter og tilhørende rabattmuligheter sikrer sterk motivasjon. Dersom returen skulle gå ned, vil hver tapt prosent under 95 koste 100 millioner i avgifter.

Denne modellen er unik, etter hva jeg vet. Hvorfor ikke bruke den mer til å skape samfunnsnyttige endringer på en effektiv måte? Kunne den vært brukt til å redusere utslipp, øke bruken av resirkulerte materialer, og redusere inngrep i uberørt natur? Kunne vi motivere arbeidsgivere til å finne nye grep som reduserer sykefravær og øker inkludering? Det krever mot, men bør utforskes.

I disse dager fyller panteordningen 25 år, med større volumer og mer effektiv resirkulering enn noen gang. Det er en fin anledning for dagens politikere til å reflektere over Thorbjørn Berntsens effektive metode: Skap motivasjon, gi frihet og la næringslivet løse oppgaven på sin måte.

Publisert i Dagens Næringsliv 31.05.24