Det virker som strømmen av historier om dumme og grådige ledere aldri tar slutt.

Denne uken fikk vi vite at sjefen for Kode i Bergen har en pendlerleilighet kunstmuseet leier dyrt av ham selv, og frikort på alle fly i Sør-Norge, på toppen av en høy lønn. Samtidig er Kode i en dyp økonomisk krise og må nedbemanne.

Nyhetene overlappet avsløringene av Stein Lier-Hansens omfattende leie av hytter og jaktterreng på Norsk Industris regning.  Totalt har han brukt over 10 millioner kroner på «relasjonsaktiviteter» med jakt og fiske.

I Stortinget har en hel flokk av politikere fått kritikk for inhabilitet. Det er ikke lenge siden vi hadde flere runder med økonomiske overtramp fra folkevalgte i forbindelse med pendlerboliger og reiseregninger.

Statsbygg må rydde opp i en praksis der ledere eier aksjer i selskaper etaten kjøper tjenester fra. Etter kritisk oppmerksomhet fra media og tillitsvalgte vil ledelsen blant annet opprette et habilitetsregister.

Hvorfor gjør ledere og politikere ting som folk flest oppfatter som helt urimelig, og som noen ganger også er ulovlig, for å skaffe seg eller sine venner fordeler? Vi skulle jo tro og håpe at de var de beste blant oss, med godt kalibrerte moralske kompass.

Kanskje er det et slags kulturproblem i toppen av arbeidslivet, der lederne tenker at de har klatret så høyt at de fortjener noe ekstra, eller at de ser at «alle andre» på samme nivå har spesielle goder? Eller kanskje de bare er så oppslukt av jobb at de ikke har tid til å reflektere over hva som er akseptabel oppførsel?

Hendelsene får meg til å tenke på Trine Eilertsens etter hvert legendariske kommentar «Lærer Bjørndals metode» i Bergens Tidende. Der fortalte hun historien om læreren som løste et mobbeproblem ved å ansvarliggjøre klassens mest ressurssterke elever. Ikke fordi de mobbet, men for at de ikke gjorde noe for å stoppe det.

Hvordan kan ledere og tillitsvalgte i årevis holde på med ting som skurrer, uten at folk rundt dem reagerer? Må den tvilsomme oppførselen havne på avisens forsider før de ser den? Er det ingen som stusser underveis?

Stein Lier-Hansen sier at han aldri fikk innvendinger mot representasjonskostnadene han leverte, og at de ble godkjent uten innvendinger i administrasjonen. Andre hevder at noen har tatt det opp med ham. Det er uansett vanskelig å forstå at hans praksis kunne fortsette i mange år uten at noen fikk styret til å se på saken.

Som arbeidstaker har man en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver, og en plikt til å varsle om diskriminering og farlige forhold. Man har ingen plikt til å si fra om ting som bare er dumt gjort og kan svekke lederens og virksomhetens omdømme. Men vi har vel alle et moralsk ansvar for å stille spørsmål hvis en kollega – og særlig sjefen – oppfører seg uklokt?

Kong Harald skal ha sagt til sine barn at de må si fra dersom han begynner å bli surrete. En tilsvarende beskjed bør alle ledere gi, direkte eller indirekte, til sine medarbeidere, familie og venner.

«Alt vi gjør, skal tåle medias oppmerksomhet» er en formulering som brukes i noen virksomheter. Det er en klok innstilling, og man kan gjerne legge til både kunder, medlemmer, eiere og ansatte til listen over de som skal aksepterte det som gjøres.  

Det kan være mange grunner til at man ikke sier fra, selv om man stusser over sjefens oppførsel. Kanskje stoler man ikke på sin egen vurdering, eller synes det er ubehagelig å kritisere en overordnet. Det er lett å forstå, men fritar ikke for ansvar.

Dessuten tror jeg frykten for ubehag ved å stille spørsmål normalt er ubegrunnet. Som kommunikasjonsrådgiver stiller jeg jevnlig spørsmål ved etiske vurderinger, og erfaringen er at det stort sett fører til gode samtaler som blir verdsatt.

Alle ledere har ansvar for sin egen atferd. De må hele tiden reflektere over om de er lojale mot dem de er satt til å tjene. Men dersom en etisk tåke senker seg over ledelsen, bør alle som er rundt, ta rollen som tåkelurer.

Jeg er overbevist om at noen rundt lederne i Kode, Norsk Industri, Statsbygg og på Stortinget kunne styrt dem unna avisforsider og høringer om de hadde ult litt.

Publisert i Dagens Næringsliv 01.03.24