Arne Eithun reagerer på min DN-kronikk «Kommunikasjon som tullejobb» og spør om jeg ønsker å skade fagets omdømme. Nei, tvert imot! Den som leser hele kronikken, ser at det er en oppfordring til kommunikasjonsfolk om å tenke mer på hvordan de kan dokumentere sin verdi.

Uttrykket «tullejobb» refererer til antropologen David Graebers beskrivelse av jobber som er så meningsløse eller unødvendige at selv de som utfører dem ikke kan rettferdiggjøre deres eksistens. Jeg har aldri hørt noen bruke begrepet om sin egen jobb, men jeg har møtt mange kommunikasjonsfolk som har problemer med å dokumentere verdien av arbeidet sitt.

En offentlig ansatt som ikke jobber med kommunikasjon, delte min kronikk på LinkedIn med en kommentar om at «kommunikasjonsfolk er som jokerne i kortstokken – man vet ikke helt hva man skal med dem». Det er jo ikke et omdømme vi ønsker å ha. Men jeg tror vi må erkjenne at verdien av kommunikasjonsarbeid ofte er uklar, i hvert fall for utenforstående.

En jobb med mening er en viktig kilde til glede og livskvalitet. Derfor er det leit når noen ikke klarer å peke på verdien av arbeidet de gjør. Som fagfeller bør vi jobbe med å løfte kompetanse, både blant kommunikasjonsfolk og andre, slik at vi får skapt og vist verdi. Ingen fortjener en tullejobb.

I Apeland arrangerer vi fagdager og kurs for å dele kunnskap. Vi har nettverksgrupper om effektiv kommunikasjon og måling, blant annet sammen med Kommunikasjonsforeningen. Vi har også jobbet i mange år med å utvikle gode verktøy for å måle effekten av kommunikasjon, og er glade for at mange kommunikasjonsfolk opplever at Traction styrker deres posisjon i organisasjonen.

Det er hyggelig at Arne Eithun er engasjert, men jeg må få påpeke at han tillegger meg meninger jeg ikke har. Jeg har ikke skrevet at byråer er bedre enn andre, og jeg har ikke skrevet at folk ikke ville merket det om tallet på statlige kommunikasjonsmedarbeidere ble halvert.

Det jeg skrev, var at stortingsrepresentant Andreas Sjalg Unneland fra SV foreslår ansettelsesstopp for kommunikasjonsmedarbeidere i staten, at han påpeker at det nå jobber omkring 2 000 kommunikasjonsfolk i staten, og at han ikke tror ikke Norge hadde blitt et dårligere land å bo i om det hadde vært 1 000 eller 1 500.

Jeg synes det er en interessant påstand, men har ikke grunnlag for å tallfeste hvor mange kommunikasjonsfolk staten trenger. Vi må åpenbart ha nok, men ikke for mange. Det hadde vært spennende om vi sammen kunne nærmet oss svaret.

Målet må i hvert fall være null tullejobber.

PS: Du kan lese min kronikk her.