Det er litt over ti år siden den amerikanske antropologen David Graeber introduserte fenomenet «bullshit jobs», som vi på norsk kaller tullejobber. Graeber definerer tullejobber som jobber som er så meningsløse, unødvendige, eller skadelige at selv de som utfører dem ikke kan rettferdiggjøre deres eksistens. Som eksempler nevner han jobber innen byråkrati, ledelse og kommunikasjon.

Det er kanskje denne tankegangen som inspirerte stortingsrepresentant Andreas Sjalg Unneland fra SV til å foreslå ansettelsesstopp for kommunikasjonsmedarbeidere i staten. Han mener at staten har mange oppgaver som skal løses, innen blant annet helse og skole, og at vi ikke trenger flere kommunikasjonsfolk.

Unneland påpeker at det nå jobber omkring 2 000 kommunikasjonsfolk i staten, og tror ikke Norge hadde blitt et dårligere land å bo i om det hadde vært 1 000 eller 1 500.

– Er det viktig at så mange i staten driver med Instagram og podkast? Eller skal vi heller bruke de ressursene på andre ting? For meg er valget enkelt, sier han.

Unneland fortjener ros for å komme med forslag til kutt i byråkratiet. Selv om perspektivmeldingen og andre analyser tydelig viser at vi har en overvektig offentlig sektor, er det få politikere som tør å komme med så konkrete kuttforslag.

Jeg tror også at han kan ha et poeng. Selv om kommunikasjon er viktig og mange kommunikasjonsfolk gjør verdifullt arbeid, er det mitt inntrykk at mange kommunikasjonsjobber er tullejobber. Det finnes kommunikasjonsfolk som jobber masse, men tilfører lite verdi.

For noen tiår siden var kommunikasjonsfolket her i landet en liten og oversiktlig gjeng. Da jeg som veldig ung jobbet i Forsvarsdepartementets presse- og informasjonsavdeling, var det bare et par departementer som hadde slike avdelinger.

Siden den gang har antallet eksplodert, og ingen vet hvor mange vi er. Kommunikasjonsforeningen har over 4 400 medlemmer og 12 000 følgere i sosiale medier. Hvis staten har 2 000, er jeg sikker på at det er minst like mange i fylker, kommuner og offentlig eide virksomheter.

Mens bedrifter vanligvis skal ha en viss størrelse før de tar seg råd til en kommunikasjonsmedarbeider, finnes det knapt en offentlig virksomhet som ikke har en eller flere. Det er kjekke folk å ha, og noen hevder at veksten i antallet kommunikasjonsfolk korrelerer tett med nedgangen i antallet sekretærer.

Jeg tror de aller fleste kommunikasjonssjefer, -medarbeidere, -konsulenter og -rådgivere går på jobb med ønske om å skape verdi for sine arbeidsgivere og samfunnet, men vet at mange har store problemer med å dokumentere at de faktisk gjør det. De produserer mye, men det er uklart hvordan deres arbeid bidrar til virksomhetens måloppnåelse.

Det er flere årsaker til det. Den første er at kommunikatøren og hennes (hun er oftest kvinne) sjef ikke har en felles forståelse av hvordan kommunikasjon skal skape verdi. Dermed blir hele rollen utydelig. Min erfaring er at mange kommunikasjonsavdelinger ikke har mål som er knyttet til virksomhetens mål, eller ikke har mål i det hele tatt, og at lederne i liten grad utfordrer dem på det.

Et annet problem er at kommunikasjonsfolk ikke forstår virksomhetens strategi godt nok. I en undersøkelse Apeland nylig gjennomførte blant kommunikasjonsledere og toppledere er det nettopp dette lederne trekker frem som det viktigste kravet til kommunikasjonsfunksjonen. Hvis ikke forståelsen er på plass blir leveransene lite relevante, og kommunikasjonsfolkene blir i liten grad respektert og lyttet til.

Mangel på måling er også en stor utfordring. Mens økonomisjefen har nøyaktige regnskaper og personalsjefen vet alt om de ansatte, mangler mange kommunikasjonsfolk klare tall på hvordan virksomhetens omdømme er i viktige grupper. Til tross for at det finnes gode verktøy for å måle omdømmet, viser kommunikasjonsfolk ofte til presseklipp og digitale visninger. Det er som om økonomisjefen skulle målt seg på antallet regnskapsbilag.

Summen av dette er at kommunikasjon fort kan bli en tullejobb. I private bedrifter er ikke dette noe samfunnsproblem. Der er man stort sett bevisste på forholdet mellom utgifter og inntekter, og unyttige funksjoner vil bli faset ut eller forbedret over tid. Og om det ikke skjer, er det eiernes privilegium å kaste bort penger hvis de vil.

Offentlige tullejobber er langt mer problematisk. Som SV-representanten påpeker, er det mange behov som skal dekkes av offentlige kroner, og hvis ikke kommunikasjonsfolk klarer å vise at de skaper verdi, er det ikke sikkert at de bør være der.

En annen side av saken er at det helt sikkert ville være mer lønnsomt å leie inn byråhjelp ved behov fremfor å ha en stor, fast grunnbemanning. Der har Vedum dessverre satt ned foten i staten, men fylker og kommuner kan og bør utnytte mulighetene som ligger i byråmarkedet.

Jeg tror dessverre ikke at utspillet fra Andreas Sjalg Unneland kommer til å føre til noen rask reduksjon av antallet kommunikasjonsfolk i offentlig sektor. Men kanskje kan det få flere av dem til å tenke på om de kan dokumentere sin verdi, eller om de har en tullejobb. De som konkluderer med at de har det, bør snarest skaffe seg mer kunnskap og bedre verktøy. Eller en jobb i helsevesenet.

Publisert i Dagens Næringsliv 23.08.2024